“Stopp. Jeg trenger å puste.”

Livet har mange ganger vært så mye. Jobbe på, stille opp, gi litt ekstra, smile pent og for all del - bli godt likt. Her, der og overalt.

Så fikk jeg nok. Stopp.

Jeg tror ikke opplevelsen min av livet er noe unik. At det tar av til tider er bra. Det betyr at livet skjer. Men når det føles som at det aldri stopper opp får jeg ikke puste.

Å hente kraft

En av mine sterkeste egenskaper som jeg har hatt så lenge jeg kan huske er mobilisering. Når det trengtes kraft, ladet jeg meg selv opp, satte sjøben og fokuserte på arbeidsoppgaven som skulle utføres. Det kunne være på jobb, hjemme eller hvis jeg skulle hjelpe venner eller familie.

Det var som at jeg bare hadde to gir; rett frem og revers.

Og mens årene gikk, merket jeg hvordan menneskene rundt meg responderte på måten jeg leverte på og hvor godt bekreftelse kjentes ut. Jeg ville bare ha mer og mer.

Selvtilliten vokste, men selvfølelsen svann

Jeg vet ikke hvor mange ganger utsagnet “Hva skulle vi gjort uten deg, Anniken” ble servert og hvor mange ganger jeg svelget det rått. Jeg ble hekta.

På et tidspunkt var jeg så høy på meg selv at jeg faktisk tenkte “jeg tåler absolutt alt”. Så for å virkelig teste meg selv tok jeg et valg som virkelig skulle sette spor - jeg flyttet til Svalbard.

Elsk og hat

Det er ingen sted i verden som jeg både elsker og hater like mye på samme tid som Svalbard. Naturen der symboliserer det; svart og hvitt, trygt og livsfarlig, mykt og hardt, liv og død.
Jeg fylte 28 år høsten jeg dro nordover til de kalde kyster. Euforisk, forelsket og udødelig. Alt jeg opplevde og så er som brent inn i minnet mitt. Menneskene, naturen, lukter og følelsen av å være langt vekk fra hele verden. En boble.

Så jeg fortsatte i det høyeste giret mitt. foran meg lå et år på studiet Arktisk naturguide. Og jeg, jeg skulle bli best. Jo mer hårete mål som provoserte lokale og medstudenter, jo bedre.

Det var en absurd opplevelse hvor jeg trykket bare mer og mer på. Uansett hva det var; på skolen, på turer, blant venner, familie, jobb. Selv skjønte jeg ingen ting hva hva jeg holdt på med. Det som skulle bli den ultimate Anniken, ble en selvdestruerende versjon. Fullstendig. Jeg slapp å si stopp - kroppen og livet gjorde det helt selv. Jeg kapitulerte.

Klippekort på samme karusell

Fra å føle seg udødelig og uslåelig, til å bli fullstedig slått i bakken av meg selv, var et kraftig og seigt nederlag. Jeg hadde gode venner, leger, psykolog, beste kollegaer og familie som støttet og sto på for meg. På et vis klarte jeg å stable meg på beina etter et halvt år.

Jeg bygget meg selv opp, kloss for kloss. Trodde jeg. Helt til jeg satt på samme karusell, om og om igjen. Det skulle gå hele 10 år fra smellen på Svalbard, før jeg forsto hva som egentlig skjedde. Hva jeg egentlig hadde gjort mot meg selv - være noe for alle andre og være ingen for meg.

Denne gangen gav jeg opp. Denne gangen stoppet jeg opp. Denne gangen ble jeg sittende, helt rolig i båten. Bare puste, bare være. Ikke tenke, ikke gjøre.

Og svært sakte og bitte litt forsiktig begynte jeg å åpne døra på gløtt for å få kontakt meg meg selv igjen. Lite visste jeg at det skulle bli starten på noe holistisk. Noe ekte. Noe naturlig. Noe mykt og autentisk som olje og vann.

En holistisk og oljete oppdagelse

Jeg husker ikke hvor, men et eller annet sted snappet jeg opp at jojoba-olje skulle være det beste for huden. Så jeg fant et apotek og kjøpte min første flaske med olje. Jeg ante ikke åssen jeg skulle bruke den, så jeg smurte den rett på de tørre leggene mine. Det føltes litt rart og klissete, men likevel fint.

Det som fanget meg var følelsen jeg fikk når jeg masserte og strøk oljen på huden. Til sammenligning med lotion som smelter raskt inn i huden, måtte olje smøres med tid og tolmodighet. Med hele håndflaten og bestemt hånd. Jeg husker hvordan en rødblussete og frisk hud kom til synet og at jeg for første gang på mange herrans år, kjente meg selv igjen.

Små endringer begynte å gjøre en forskjell; være tilstede i meg selv, prøve å hente meg tilbake, puste dypt, holde meg rolig og stå støtt, slappe av, være stille, lese bok, drikke te, sitte i sola, dusje. Bare være. Feile. Og prøve om og om igjen.

Magien ved å stoppe opp

Jeg har ingen fasitsvar eller fullstendig løsning. Absolutt ikke. Men jeg har mine erfaringer og jeg kjenner selv magien som ligger i å evne å stoppe opp i blant. Og gjerne før behovet melder seg. Verdien av å ta vare på meg selv, så godt jeg klarer.

Ingen optimalisering eller prestasjon, bare to føtter i bakken og kontakt med meg selv. Det er først da jeg kan åpne blikket og være tilstede både for meg selv og med andre.

Klarer du å balansere?

// Anniken